I den venstre seksjonen er det spor i seks etasjer. For å
komme til alle sporene i dette ormebolet måtte jeg tenke
utradisjonelt.
Ettersom
de sporene som kommer inn i fremkant bare går ned til
oppstillingsstasjonen og ikke har noen forbindelse med de
sporene som går oppover fra stasjonen, var det enkelt å dele
seksjonen inn i en nedre og en øvre del. Den øverste delen
har eget rammeverk som rett og slett ligger ned på den
nedre. Det er kun et par styringer som holder posisjonen.
Nå blir
det sikkert ikke noe dagligdags gjøremål og splitte disse,
men det er i hvert fall enkelt når det først må gjøres.
Tilgang for enkel rengjøring av sporene i
oppstillingsstasjonen har jeg via lukene i fronten.
Bildet
til høyre viser den nederste delen slik den fremstår når den
øvre er fjernet. Her er den nederste sløyfa i "hundebeinet", og
sporene ned til oppstillingsstasjonen.
På neste
bilde er den øverste delen på plass, og inspirert av Gothard
linjen i Sveits, går dobbeltsporet i spiraler oppover i
fjellet. på toppen er det en endestasjon med tre spor og
noen stikkspor. Som alternativ til endestasjonen kan toget
snu i vendesløyfa rett under stasjonen. Dette utgjør da det
øverste punktet i det berømte "hundebeinet".
Stikke
hånda i ormebolet...
...kan
bli nødvendig dersom det skjer noe uforutsett som
avsporinger e.l. For ikke å snakke om nødvendigheten av
rengjøring av skinner. Derfor var det helt utenkelig å tette
tilgangen til anlegget fra fronten med landskap. Fra
salongbordet hadde jeg god erfaring med å lage luker i
landskapet hvor kanten av luka fulgte sporet, og dermed lett
kunne skjules med litt vegetasjon fordi det uansett ble en
overgang.
Til
hylleanlegget var det derfor naturlig å benytte tilsvarende
løsninger. I og med at det er så mye spor i forskjellige
nivåer på den ene seksjonen av anlegget var det en skikkelig
utfordring og få til dette på en god måte. På den andre
seksjonen hvor den store hovedstasjonen befinner seg, var
det mye enklere. Der har rett og slett alt av landskap bak
sporene på stasjonen blitt til en stor "luke". Til og med
stasjonsbygningen sitter på luka. Her er den naturlige
skjøten mellom sporet og den bakerste plattformen.
Samme
prinsipp ble også benyttet til landskapet bak endestasjonen
på toppen av den venstre delen. På bildet til høyre er den
på plass. Og da er vi tilbake til den virkelige
utfordringen, og det er det som gjenstår nedover.
Etter
veldig mye grubling kom jeg frem til at alt dette kunne
bygges i en del dersom brua ble en del av luka. Luke er vel
forresten ikke det mest betegnende ordet for hva dette er,
men det beskriver i hvert fall funksjonen.
På det
siste bildet i denne serien av fire, er alt på plass. Til og
med frontplata er en fast del av landskapet. Brua er faktisk
en del av den bærende konstruksjonen i denne landskapsluka.
For å få strøm til sporene på brua har jeg forløpig en
4-polet kontakt, men her kommer det etter hvert kontaktblekk
som gjør sammenkoblingen av kontakter overflødig. Så det
eneste som må passes på før landskapet åpnes, er at det ikke
er tog på brua.

Frontluka
ble bygd opp av jackofoam (xps)
|